Jeg har lyst til å starte en Bruno Gröning
vennekretsmøte i Gamlebyen i Fredrikstad hver fjerde uke fra kl 18.15 til
20.15. Jeg har blitt veldig fascinert av den
informasjon som jeg har mottatt om healer Bruno Gröning. Første gang jeg så
et bilde av ham var i Bodø i 2002 - jeg kunne ikke helt forstå hvorfor de
hadde et bilde av denne mannen med det intense blikket, men den gangen var jeg
veldig "opphengt" reiki, så jeg var nok ikke så klar for andre
"kanaler" til healingenergi.
Hvis du har lyst til å bli med på Bruno Gröning
vennekretsmøte (healingsirkel) i Fredrikstad, så gi meg beskjed! I mitt lokale kan vi få
plass til ca 10 stykker, og trenger vi mer plass, skal jeg greie å finne det
også. Men hvem er/var Bruno Gröning? Mannen som massehealet syke?
Bruno
Gröning 1906 – 1959
Bruno
Gröning ble født i byen Gdansk, nå Danzig, som fjerde barn i en søskenflokk
på syv.
Fra barnsben av hadde han en helbredende virkning på sine omgivelser. Det ble i
årene fra 1949 klart at han var en transformator av Guds kraft. Fra 1949 –
1959 skjedde massehelbredelser da Bruno Gröning talte til folk på Traberhof
ved Rosenheim i Tyskland.
”Det
er mye som ikke kan forklares, men ingen ting som ikke kan skje”
Bruno Gröning
Tusenvis
av mennesker har opplevd helbredelse fra sine plager ved å oppta den
helbredende kraft via Bruno Gröning, og like mange har opplevd forskjellige
former for hjelp.
Åndelig helbredelse kan ikke forstås med vår logiske tenkning.. Helbredelse
kan ikke forlanges , men oppnås gjennom tro og tillit, og med hjelp fra vår
store hjelper, Guds lille verktøy’ Bruno Gröning, og hvis Gud vil.
"Alle
mennesker må dø, også jeg, men jeg vil ikke være død. Og når man så
kaller på meg, kommer jeg og hjelper fortsatt, så lenge Gud vil det!"
Bruno Gröning
”Jeg
er kommet for alle mennesker, uansett rase og religion”
Bruno Gröning
Hvem
var Bruno Gröning?
Vi lar ham selv komme til orde gjennom hans diktat fra året 1955:
"Jeg,
Bruno Gröning, bosatt i Plochingen (Neckar), Stumpenhof, i Dornendreher 117,
ble født den 30.5.1906 i Danzig-Oliva, som fjerde barn av syv søsken, av
ekteparet August og Margarete Gröning. Min far var murer. Begge mine foreldre
er døde, mor i 1939, far i 1949.
I løpet av min barndom og ungdom, som jeg tilbrakte i hjemmet, ble jeg mer og
mer klar over at jeg hadde spesielle egenskaper som utgikk fra meg, og som
gjorde inntrykk, fordi de hadde beroligende eller helbredende innflytelse på
mennesker og dyr. Allerede som lite barn ble mennesker som var syke fri for sine
plager når jeg var i nærheten, og barn og voksne som var opprørte eller
stridige, ble helt rolige når jeg snakket noen ord til dem.
Jeg opplevde også som barn at dyr som vanligvis var sky eller ble ansett som
farlige, var tamme og godmodige mot meg. Forholdet til hjemmet mitt var derfor
spesielt og anspent. Jeg strebet snart etter selvstendighet for å komme bort
fra alle misforståelsene i familien.
Jeg gikk å folkeskolen i knappe 5 år. Etter at jeg slapp ut derfra, kom jeg i
kjøpmannslære. Her var jeg to og et halvt år. Jeg måtte oppgi dette yrket
fordi min far forlangte det. Han ville at jeg heller skulle lære et håndverk.
Jeg fulgte hans ønske, og lærte meg tømreryrket. Jeg fikk ikke noe svennebrev
fordi det var så dårlige tider og stor arbeidsløshet i Danzig, og jeg måtte
slutte et halvt år før læretiden var over fordi firmaet jeg arbeidet for måtte
nedlegges.
Året 1925 lykkes det meg å innrette et bygg og møbelsnekkeri, og gjøre meg
selvstendig. Etter nesten to år innstilte jeg denne aktiviteten og arbeidet på
fabrikk- og med forefallende arbeid fram til 1943. Så arbeidet jeg på en
sjokoladefabrikk, ved posten i Danzig som telegrambud ca. ni måneder og ved
Siemens og Halse som svakstrømsmontør. Her arbeidet jeg for det meste
selvstendig.
Alt
arbeidet har jeg utført med interesse og det var særlig viktig for meg å
gjennomføre praktisk arbeide for å kunne studere den viten og kunnskap som
folk i forskjellige lag av befolkningen har, og hvordan de innretter sine liv.
Jeg oppsøkte ikke bare de aller fattigste, men også de aller rikeste, for å
finne ut hvordan de levde. Privatlivet deres som sådan interesserte meg ikke.
Fra jeg var 21 år giftet jeg meg med Gertrud Hohn fra Danzig. Dette ekteskapet
ga to barn som i mellomtiden har gått bort.
I 1943 i en alder av 37 år, ble jeg innkalt til militæret. På grunn av min
oppfatning ble det gnidninger. For eksempel ble jeg truet med krigsretten på
grunn av min uttalelse: ”Om jeg kommer til fronten eller ikke, jeg skyter ikke
et menneske”. Jeg kom til slutt allikevel til fronten. I 1944 ble jeg såret
av granatsplinter i høyre lår. Jeg kom på feltsykehuset, men ble imidlertid -
uten å ha blitt helbredet - satt inn mot russerne på tysk jord, og i mars 1945
havnet jeg i russisk fangeleir. I desember 1945 ble jeg løslatt og kom til
Vesttyskland. Etter løslatelsen fra krigsfangenskapet i 1945 tok jeg bolig i
Dillenburg, og hentet min kone som hadde kommet til Schleswig som flyktning.
I
etterkrigstiden tok jeg det arbeid jeg kunne få for å holde oss i live. Jeg
startet flyktningehjelpen i Vesttyskland sammen med flyktninger fra Sudetenland.
Jeg tilhørte også boligkommisjonen for jeg følte meg forpliktet til å hjelpe
menneskene. Som nevnt før, hadde jeg i tidligste barndom opplevd at jeg hadde
et bestemt anlegg for å berolige og helbrede både mennesker og dyr, som noen
mennesker til uendelige tider har hatt. Denne virkningen er hos noen mennesker
med dette anlegget så sterk at psykiske og kroppslige forstyrrelser som ikke
har kunnet avhjelpes gjennom andre helbredelsesmetoder blir helbredet eller
vesentlig forbedret. Det jeg har opplevd på dette området vil jeg nå kort
skildre. Alt da jeg var helt lite barn slo jeg fast at den guddommelige veien
var nesten folketom. Bare her og der traff jeg et godt menneske. Dette gjorde
meg svært forbauset. Jeg gikk videre og videre, og streifet gjennom en skog.
Her traff jeg ingen mennesker, men desto flere dyr, av alle slag. Til å begynne
med var de meget engstelige, og det overrasket meg svært. Men så kom
erkjennelsen om godt og vondt til meg. Jeg gikk videre og videre, og fikk et
klart bilde.
Jeg så naturen, dyrene meg selv og menneskene som guddommelige vesener på
denne jord, og jeg så også den som guddommelig. Tanken på Gud kom til meg, og
jeg sa til meg selv: ”Gud, så godt det er hos deg. Her vil jeg bli”. Hjemme
hos foreldrene mine, og hos andre mennesker er det ikke så godt å være,
heller ikke så rolig. De fleste mennesker er svært onde. Jeg vil bli her, så
trenger jeg ikke lenger å frykte de onde menneskene. Jeg ble nå også klar
over at dyrene holder seg i skogen på grunn av de onde menneskene. Det varte
ikke lenge før jeg følte meg mye tryggere enn hjemme hos foreldrene, for her
var jeg ikke så alene. Dyrene var plutselig ikke sky lengre, og kom bort til
meg, fulle av tillit, og lot meg klappe dem. Jeg snakket med alle dyrene. Kort,
men vi forsto hverandre godt. De slo følge med meg gjennom skogen og vi ble
bedre og bedre venner. Jeg ble i skogen noen dager og netter, til jeg ble grepet
av mennesker og ført tilbake hjem. Jeg fikk grov juling og husarrest. Jeg kunne
ikke gråte av julingen, for jeg kjente ingen smerter, enda kroppen ble både
gul og blå. Uansett, fangenskapet i foreldrenes hus varte ikke lenge, jeg
klarte alltid å komme meg ut ganske raskt. Skogen og vennene mine, dyrene, var
så sterke at jeg ble trukket dit igjen og igjen. Inn i mellom kom tanken til
meg når jeg var i skogen: ” Er ikke også menneskene vennene dine? Hvorfor løper
jeg alltid bort fra dem?” Enda en erkjennelse kom til meg: Dyrene frykter det
onde i menneskene. Men jeg er ikke redd, for jeg er sterkere enn det onde. Jeg
vil vise menneskene at jeg er sterkere. Enda så liten kroppen min var, følte
jeg meg sterkere enn alle mennesker. Fra nå av, jeg var to og et halvt år
gammel, ble jeg dratt mot mennesker som var overveldet av det onde. Det onde,
som menneskene kaller sykdom, hadde brutt ned kroppene deres, og det kom en
tanke til meg da jeg stod hos en syk. Noen dyr hadde blitt kvitt sykdom når jeg
sa stille for meg selv: ”Kjære dyr, du kommer snart til å ha en sunn kropp
igjen”. Og så skjedde det. Det er ikke annerledes med mennesker. Når denne
tanken lå fast i meg, ble mennesker kvitt sine kroppslige plager. Jeg ble nå
trukket til de som var syke, for i alle de hus jeg kom, var det syke mennesker,
og jeg sa bare til dem:” Du er ikke syk lenger”. Hvis en av de som var til
stede sa: ”Han kommer til å dø”, sa jeg kort: ”Nei han kommer ikke til
å dø på lenge enda, han blir frisk”. Jeg var bare en kort stund hos hver,
idet jeg nærmet meg den syke, sa kort og lavt til den syke det jeg pleide, og
hver gang forsvant jeg lynraskt.
Fra dette tidspunkt kom også erkjennelsen om troen til meg, den slo rot, og ble
stadig større og sterkere, i den grad at i dag kan intet menneske ta den fra
meg.
Det
kostet fem år med hardere og hardere kamper, til jeg lokket min, det vil si vår,
fiende ut og studerte den på det grundigste. Det finnes faktisk ikke noe sted
lenger som jeg ikke har blitt beskutt. Alt de gjorde var bare å kaste sin eget
skitt på meg da jeg dro over fiendens vei. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å
bryte gjennom det ondes sperrekjetting/lenke.
Det var ingen vei tilbake, bare fremover, oppover, uten å bli trett. Jeg er
riktignok født og oppvokset i en katolsk familie, men jeg har aldri funnet en
indre betydning i kirkens ritualer. For meg var det guddommelige det første og
kommer også til å være det. Jeg ser ikke på hvordan og på hvilken vei
mennesket kommer til Gud. For meg er hovedsaken at det virkelig kommer til ham.
Jeg spør derfor heller ikke hvilken rase eller nasjon noen tilhører, for min
innskytelse sier meg alltid at alle mennesker er Guds barn og når jeg nå har
det spesielle oppdraget å ta sykdommene fra lidende mennesker, og gi dem
sunnhet, så får jeg ikke lov til å gjøre noen forskjell, og aldri spørre
hvor de kommer fra.
I
den russiske fangeleiren gjorde jeg hele tiden alt jeg kunne for mine medfanger,
og det førte til at jeg ble innkalt til forhør hos den russiske kommandanten
tre ganger; en gang ble jeg truet med å bli skutt. Blant annet forlangte jeg at
våre tyske fanger i det minste skulle bli behandlet som dyr, for de ble
behandlet verre enn dyr. Også her ble det igjen unt meg å se at kamerater i håpløse
tilstander ble skaffet hjelp og lindring.
I mars 1949 kom jeg til familien Hülsmann i byen Herford gjennom en felles
bekjent. Jeg skulle hjelpe sønnen i huset. Og det skjedde. Dette førte til at
herr Hülsmann gjorde stor propaganda, noe som førte til at store
menneskemengder kom til huset og utenfor huset der de bodde. Det skjedde mange
helbredelser, deriblant også spontanhelbredelser. Jeg søkte nå
helsemyndighetene for å få i stand et samarbeid med legene. Jeg ønsket å
unngå alle ubehageligheter på forhånd. Men myndighetene avviste. Tvert i mot
mottok jeg et skriftlig forbud mot å helbrede.
De som søkte helbredelse og var møtt opp rundt herr Hülsmanns hus, fikk mens
jeg var fraværende i stand en demonstrasjon og stormet rådhuset.
Borgermesteren så seg tvunget til å la meg helbrede i det minste i fem dager
til.
Jeg fikk også turer til Hamburg, Schleswig osv. til leger som hadde invitert
meg og ville benytte anledningen å få hjulpet syke. I Hamburg kom det så
langt at jeg fikk taleforbud av overborgermesteren, fordi man i Hamburg hadde
gjort forberedelser til at jeg skulle kunne tale til flere tusen hjelpesøkende.
Jeg er klar over at min offentlige virksomhet fra mars 1949 gjorde mange
mennesker forbauset. Mange stilte seg spørsmålet: ”Hvorfor har ikke Gröning
dukket opp tidligere”? Svaret mitt er, at jeg har levd 43 år, og at det jeg nå
gjør offentlig, det har jeg gjort helt fra jeg var barn. Men jeg har alltid
gjort alt jeg kunne for ikke å bli trukket inn i det offentlige.
Jeg hadde før – i mindre kretser forklart at jeg kjente et menneske – sa
ikke at det var meg selv jeg snakket om – som hadde lært å helbrede nesten
alle sykdommer av egen kraft uten å bruke medisin. De som hørte på meg tok
meg for å være tulling og bare ganske få forsto meg. Fra tid til annen hadde
jeg muligheten å treffe en syk person og ta sykdommen fra vedkommende, uten at
personen merket det, ved å snakke, berøre det syke området eller et ledd
eller ved å gi ham en gjenstand fra meg.
Bruno
Gröning: "Uten vår Gud er vi mennesker ingen ting, vi er i det hele tatt
ingen ting. Vi kan ikke tenke oss Gud bort. Vi er alle Guds barm og vil for
alltid forbli det. Den eneste far vi har, er og vil for alltid være vår Herre
Gud"
Jeg
arbeidet videre i det stille, og nesten alle mine forsøk lyktes. Den lille
krets mennesker jeg den gang ferdes i var selvsagt forbløffet, og kunne ikke
fatte hva som gikk for seg, med forstanden er det heller ikke til å fatte.
Syke som fikk hjelp fra meg erkjente det faktiske forhold uten å kunne gi en
forklaring. Tiden og dermed hyppigheten av helbredelsene gjorde meg så til en
’storsender’. Stadig flere mennesker tok opp den helbredende bølgen. Jeg
tror at jeg ut i fra meg selv kan hevde at alle har en mottaksstasjon for denne
bølgen, mennesket må bare vite hva det vil motta. Det har helt sikkert også
funnet mindre helbredelsessendere som ikke foldet seg helt ut, men druknet i sin
svakhet og ble brutt ned. For å fatte meg i korthet vil jeg si til
sammenligning at jeg har gjort det mulig å finne fram til opptaksapparatet hos
menneskene og er i stand til å sette i stand den menneskelige organisme. For
mennesker som blir helbredet av meg er dette like selvsagt som radioen. Jeg
sender ut en helbredende bølge uten direkte forbindelse til den syke, dvs. uten
at han vet det, dit den eller de syke befinner seg. Mine fjernhelbredelser
beviser dette. Til den som ennå ikke er kjent med mine fjernhelbredelser, vil
jeg si dette: Hvis et menneske kom til meg og ba om hjelp for en tredjeperson
som var syk, ville jeg ikke spørre om navnet verken til den som ber eller til
den syke, ei heller vil jeg spørre om sykdommen. Det er også helt likegyldig
hvor den syke bor. Jeg har selv mange ganger nøye skildret sykdommen eller fått
den fortalt gjennom en annen person og fått sykdomsbildet skrevet ned. Av
hundrevis av sykdomsbilder jeg har skildret av ukjente mennesker, vet jeg ikke
om ett eneste som ikke stemmer i minste detalj.
I mange tilfeller har jeg i tillegg til helbredelsen bedt om at tidspunktet for
helbredelsen blir notert, og senere slått fast at tidspunktet stemte, uten at
den syke visste når jeg ville gjennomføre helbredelsen. Disse detaljene kan
jeg bare gjøre når jeg har litt tid til rådighet. I de fleste tilfeller var
det slik at jeg sa til den som ba for en annen: ”Dette mennesket var sykt”
eller ”Har hatt sykdommen” eller ”har vært syk; reis eller gå du hjem,
ønsket ditt er oppfylt”.
Det var ikke særlig annerledes ved de såkalte massehelbredelsene. Når
hundrevis eller tusenvis ventet på meg, husket jeg alltid å be mine nærmeste
medarbeidere å gi beskjed til massene om at jeg fra tid til annen kom til å
sende masse-fjernhealing. Jeg ba medarbeideren om å kjenne i kroppen når
tidspunktet
for fjernhealingen skjedde, slik at han ga beskjed på rett tidspunkt. Spesielt
fra Traberhof finnes det mange fortellinger om massehelbredelser som skjedde
uten at jeg var fysisk til stede, der lamme, blinde, stumme og døve ble friske.
Med det vil jeg ikke ha sagt at det slett ikke er nødvendig at syke mennesker
blir fraktet til meg, men at de kan oppta kraften overalt, også hjemme. Jeg har
også gjort mange fjernhelbredelser pr. telefon uten selv å ha snakket med den
syke på forhånd. Det er ikke annerledes enn når jeg en gang har litt tid, at
jeg av og til har holdt et brev fra en hjelpesøkende i hånden, og for å si
det sånn, har ’snakket til’ vedkommende. Senere har det vist seg at på nøyaktig
samme tidspunkt har en helbredelse funnet sted.
Helbredssøkende
til Herforder Zeit
Jeg må også bemerke at den helbredende bølgen er usynlig for ethvert
menneskelige øye, akkurat som radiobølgene er det. Som sender kan jeg aldri gi
menneskene rett til å forlange noe av meg. Jeg sender den helbredende bølge,
som også de syke kan oppta, uten å vite at og hva jeg sender. Mange mennesker
begår den store utilgivelige feil at de venter på det nøyaktige tidspunkt når
de forventer helbredelsen, de er opptatt av sin plage eller sykdom, og frigjør
seg ikke fra den ett minutt, slik at de kan, som jeg ber dem om, lytte innover i
seg selv og oppta min helbredende bølge.
Det er ikke alltid mulig for meg å frigjøre disse menneskene for plagene
deres. Det riktige er at mennesket bare betrakter kroppen sin, frir seg fra sine
lidelser noen minutter, er rolige og konsentrerte i tankene og stille venter på
den helbredende bølge. Den syke trenger heller ikke tenke på at han må
fraktes hit til meg. Jeg er et menneske av samme blod som dere. Når jeg skjærer
meg med barberhøvelen, blør jeg som enhver annen dødelig. Jeg har bare lidd
mer enn de fleste mennesker. Jeg trenger ingen aviser eller radio. For mitt
indre øye ser jeg dag og natt ting som ingen andre ser. Når dere ser kroppen
min her foran dere og hører stemmen min, kan det allikevel hende at jeg ikke er
i kroppen, men et annet sted. Ordene kommer ut av munnen min uten at jeg
anstrenger meg, de flyter av seg selv. Jeg er nøysom som få. Jeg sov et helt
år naken på den bare jord uten et eneste klesplagg, tørstet og sultet.
Kroppen min var bare skinn og bein. Jeg vegret meg for enhver lege eller
menneskelig hjelp og underkastet meg bare befalene fra Gud Vårherre. Og da jeg
etter ett år sto opp, var kroppen min frisk igjen.
Bruno
Gröning i Herford , på balkongen, Wilhelmsplatz nr 7
Ikke føl dere støtt av at jeg tar en røyk mens jeg snakker Guds ord.
Sigarettene er et av de få ting som jeg unner meg. Kaffen bruker jeg som næring.
Jeg vil ikke bli dratt ut i verden, jeg vil bare en ting; helbrede menneskenes
sykdommer. Der ser jeg min oppgave og mitt kall. Fram til denne dag har jeg
aldri tatt i mot penger fra noe menneske. Jeg er nøysom, og det jeg trenger gir
vennene mine meg gjerne. Jeg har på meg klær for ikke å skille meg ut fra
andre mennesker. Når noen har gitt meg penger er det blitt lagt bort til meg.
Ofte har jeg gitt disse pengene til de fattige, og det vil jeg fortsette med.
Jeg kommer aldri til å gjøre en forretning ut av min kraft. Jeg gleder meg til
den dagen jeg forlater denne kroppen. Da er jeg fri, og kan være her og over
alt på en gang.
Jeg blir stadig holdt øye med, hvor mange kopper kaffe, hvor mange sigaretter.
Utseendet mitt blir omtalt, også det lange håret. Reporterne vil bare tjene
penger. De har ikke fattet hva det egentlig handler om. Disse nåværende
vanskeligheter består med rette. Så har mennesket vist sitt sanne ansikt.
Andres lidelse, medmenneskenes lidelser interesserer ham ikke."
Bruno Gröning
Den
26 januar 1959 forlot Bruno Gröning den jordiske sfære i Paris. Han er
gravlagt i Dillenburg /Lahn.
Kilde:
http://www.bruno-groening.no/bruno.html
I
Norge er det en forening som drives på frivillig basis og som har jevnlige
mandagsmøter i Oslo, se følgende link: http://www.bruno-groening.no/foreningen.html
Her
kan du se flere bilder av Bruno Gröning: Fotogalleri
Mer
informasjon for deg som leser engelsk finner du på:
Wikipedia
og Bruno Gröning
Freundeskreis (her er det også sider oversatt til norsk)
