Ytringsfriheten har trange kår under dagens markedsføringslov, næringsmiddellov og lege-middellov, skriver siviløkonom og ernærings-fysiolog, dr. philos. Dag Viljen Poleszynski. Han viser til lov-bestemmelsene som blant annet forbyr å informere om gunstig helse-virkninger av matvarer. Dette bryter med Den europeiske menneskerettskonvensjonen, hevder han.

Ytringsfrihet - ikke for helsekostbransjen?

Stortinget bør sikre at retten til å informere sannferdig også gjelder dem som selger matvarer, helsekost og naturlegemidler. Det må være lov å opplyse om matens fysiologiske virkninger, og ikke holde forbrukerne i uvitenhet.

Ytringsfrihetskommisjonens innstilling av 22. september 1999 foreslår å justere Grunnlovens § 100, 1. punktum, som slår fast at "Trykkefrihed bør finde Sted". Kommisjonen med professor Francis Sejersted i spissen ønsker å utvide muligheten til frie ytringer generelt ved å omforme denne passusen til "Ytringsfrihed bør finde Sted". Til nå har ingen kommentert det faktum at helsekostbransjen (samt deler av landbruket og næringsmiddelindustrien) ikke engang har oppnådd den trykkefriheten som alle norske borgere ble garantert i Grunnloven av 17. mai 1814.

Helsekostbransjen møter nemlig to uoverstigelige hindre i markedsføringen av sine produkter: for det første er det ikke lov å si hele sannheten om de produktene de selger, og for det andre er det særbegrensninger for hvilke produkter og hvor disse kan selges. Produsenter av helsekost og matvarer bør snarest får full ytringsfrihet på lik linje med andre. Det kan skje ved samordning av tre lover.

Den første gjelder omsetning av varer underlagt Lov av 16. juni 1972 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (Markedsføringsloven). I § 2 presiserer den at "Det er forbudt i næringsvirksomhet å anvende uriktig eller av annen grunn villedende framstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av varer, tjenester eller andre ytelser."

Dette er et rimelig krav. Så lenge man forteller sannheten, kan man i prinsippet selge hvilket som helst produkt på den måten man ønsker det ­ via postordre, i supermarkedet eller i en eller annen spesialforretning. Det er neppe kontroversielt at man trenger en lov for å hindre at folk lures til å kjøpe noe de ellers ikke ville kjøpt, basert på usanne opplysninger.

Lov nr. to omhandler matvarer. Sett at havregryn kan redusere blodets konsentrasjon av skadelig kolesterol og regulere avføringen. Sett at kilden til slike kunnskaper er anerkjente vitenskapelige tidsskrifter og at disse opplysningene ønskes brukt i markedsføringen. Ifølge Markedsføringsloven er produsenten på trygg grunn: Det er tillatt å bruke sannferdige opplysninger i reklamen. Imidlertid blir omsetningen av matvarer regulert av Lov om tilsyn med næringsmidler av 19. mai 1933. Fordi matvarer kan bederves, skal loven sikre kontroll med at matvarene er av god kvalitet.

Det virker imidlertid urimelig når Næringsmiddelloven hjemler forbud mot å informere folk om gunstige helsevirkninger av matvarer. Ifølge § 5 i Forskrift av 21. desember 1993 om merking m. v. av næringsmidler er det nemlig forbudt å "påstå eller gi inntrykk av at et næringsmiddel forebygger, leger eller lindrer sykdom, sykdomssymptomer eller smerter, eller bruke ordene "dietetisk", " til diett" eller liknende, enten alene eller i tilknytning til andre ord, med mindre dette er tillatt i henhold til forskrift om næringsmidler beregnet til bruk ved spesielle ernæringsmessige behov eller forskrift om utvinning og frambud m.v. av naturlig mineralvann."

Alle matvarer har fysiologiske virkninger, noen utvilsomt helsefremmende. For eksempel er det vitenskapelig enighet om at fiskefett kan motvirke hjerte- og karsykdom og at frukt og grønnsaker kan motvirke kreft. Likevel er det forbudt for selgere av slike varer å opplyse om dette. Paragrafen bør derfor enten sløyfes eller kvalifiseres med tillegget "dersom det ikke kan det" etter første setning. Hvorfor skal man nektes å opplyse om noe som er sant?

Den tredje loven er Legemiddelloven. Den første Plakat om handel med gifter og apotekvarer skriver seg fra 1842. Fem revisjoner senere ble medisiner definert som "alle stoffer som anvendes for å forebygge eller helbrede sykdommer, uansett om deres enkelte bestanddeler er gjenstand for alminnelig handel eller ikke".

Etter noen mindre endringer vedtok Stortinget Lov om legemidler og gifter m. v. av 4. juni 1964, hvor § 2 fastslår: "Med legemidler forstås i denne lov stoffer, droger og preparater som er bestemt til eller utgis for å forebygge lege eller lindre sykdom eller smerter hos mennesker eller dyr, eller til ved innvortes eller utvortes bruk å påvise sykdom."

Annet avsnitt i § 2 bemyndiger Kongen (helsemyndighetene) å utarbeide forskrifter for hva som skal regnes som legemidler. For eksempel kan fastsettes at visse stoffer alltid skal regnes som legemidler selv om de også har annen anvendelse, samt at preparater som kommer inn under bestemmelsen i første punktum, likevel ikke skal regnes som legemidler.

I forbindelse med EØS-avtalen i 1992 ble definisjonen utvidet, slik at § 2 (sist endret 19.12.1997) lyder (tillegg i kursiv): "Med legemidler forstås i denne lov stoffer, droger og preparater som er bestemt til eller utgis for å brukes til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter, påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr,..."

Tillegget "påvirke fysiologiske funksjoner "tilsvarte formuleringen" å gjenopprette, korrigere eller modifisere" i EUs Rådsdirektiv av 26.1.65. Direktivet definerte stoffer til å inkludere alle stoffer uansett opprinnelse; for å unngå tvil lister det opp ca. 20 eksempler. Forskrift om legemidler av 19.2.99 inkorporerer hele teksten fra EU-direktivet, og man kan nå vanskelig forestille seg noe som ikke kan klassifiseres som legemiddel. Alt som spises eller drikkes, vil "kunne påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr", men medisinske virkninger er fortsatt forbudt å informere om.

Hvis man ønsker å lære folk å ta vare på egen helse, bør Legemiddellovens §2 få et tillegg, f. eks. følgende: Som legemiddel i henhold til denne lov unntas alle naturmidler (matvarer, kosttilskudd av planter eller dyr, vitaminer og mineraler, osv.) vurdert som ufarlige ved normalt inntak.

Endring av loven er opp til Stortinget, men helsebyråkratiet har fullmakt til å rette opp uføret. I oktober 1993 fikk nemlig Statens legemiddelkontroll (SLK) myndighet til å bestemme innholdet i Legemiddellisten (som har ca. 650 eksempler), samt å bestemme at stoffer eller droger som i utgangspunkt defineres som legemidler, likevel ikke skal være det.

SLK kan endre Forskrift for produksjon og frambud m.v. av vitamin- og mineraltilskudd av 25. september 1986, som bl.a. spesifiserer at det er forbudt å selge vitamin C i større dosering enn 200 mg utenom apotek. Grensene for tillatt fri omsetning er så lave at det i praksis er forbudt å selge ufarlige vitaminer i terapeutisk effektive doser.

Etter mønster fra andre land regulerte SLK ufarlige naturmidler som ikke var vitaminer og mineraler og utformet 21.1.94 Retningslinjer for godkjenning av naturlegemidler som er ment brukt til egenbehandling av lettere eller forbigående tilstander. Naturlegemidler med tilsatte vitaminer og/eller mineraler er forbudt, og innholdet av virksomme innholdsstoffer må ikke foreligge i vesentlig større konsentrasjoner enn det som naturlig finnes i råvaren. Innholdet av naturlige vitaminer og mineraler må heller ikke overstige maksimaldosene angitt i forskriften.

Reguleringen av mat, kosttilskudd og legemidler hemmer ytringsfriheten. Mest alvorlig er at folk holdes i uvitenhet om viktig helseinformasjon. Legemiddellovens § 20 forbyr "i reklame eller liknende, ved tekst eller bilder, direkte eller indirekte, å gi uttrykk for at en vare som ikke er legemiddel anbefales som middel til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter eller påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr".

Sett i sammenheng med den altomfattende definisjonen i §2 betyr det at all markedsføring av alle spiselige stoffer rammes, hvilket neppe har vært lovgivernes intensjon. Man kan derfor undres over hvilke motiver myndighetene har for å opprettholde et regelverk som så åpenbart begrenser ytringsfriheten.

Et mulig svar på det finnes i Ot.prp. nr. 29 (1998-99) Om lov om apotek, som uttaler at (s. 31) "Opphever man forbudet mot medisinsk reklame både i legemiddellovgivningen og næringsmiddellovgivningen, vil området i sitt hele bli regulert av markedsføringsloven. Dette vil innebære at det for alle produkter vil bli tillatt med medisinske påstander i reklame dersom det kan bevises at påstandene er sanne."

Er det noe galt i å si sannheten? Det mener åpenbart byråkratene, for "Helsemyndighetene har ingen instruksjonsmyndighet overfor Forbrukerombudet, og kan følgelig ikke bruke praktisering av reklameforbudet som et helsepolitisk virkemiddel. Helsemyndighetene vil dermed miste den overordnede kontroll med medisinske påstander fremsatt i reklame."

Det er med andre ord ønsket om kontroll (makt over forbrukerne) som ligger bak begrensningene for ytringsfriheten. Disse særegne restriksjonene bryter med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 1950, som postulerer at "Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser". Konvensjonen gjør intet unntak for visse bransjer til eller for f. eks. pasienter til å motta opplysninger.

Dagens markedsføringslov, næringsmiddellov og legemiddellov gir ytringsfriheten trange kår. Av disse har bare markedsføringsloven livets rett, dersom man skal ta ytringsfriheten på alvor. Stortinget bør derfor snarest sikre at retten til å informere sannferdig, også gjelder dem som selger matvarer og helsekostprodukter